Dagfin Kjølsrud var både grafiker og skulptør. Han arbeidet parallelt med begge de kunstneriske uttrykksformene i 1950 og –60 årene, men fra slutten av 60-tallet konsentrerte han seg om skulptur. Det er gjennom sitt arbeid som skulptør at han skapte seg en selvstendig kunstnerisk plattform, og en posisjon som en av de helt sentrale profilene i norsk etterkrigskunst.

Han var født i Kristiansand og hadde det aller meste av sitt virke i hjembyen. Dagfin Kjølsrud var en viktig kunstner i den gryende modernistiske fasen for norsk skulptur. Riktignok hører han til den store gruppen av kunstnere som arbeidet innenfor den figurative tradisjon, men for Kjølsruds del er det en figurasjon som går langt ut over det naturalistiske. 

I Gatescene  fra 1970 ser vi dette demonstrert. Hva er det vi ser? En høyreist mannsperson med kraftig bryst - og mageparti; et stort hode der panne, nese og ører er ”kantete” gjengitt. Håret synes å være ”slynget” til siden, noe som gir uttrykket en viss dynamikk. Mannens blikk er fiksert på noe foran ham. Brystkassen er presset fram og armene holdes lett ut fra kroppen. De er muskuløse og ender i kraftige never som minner om hansker.  Kanskje han er involvert i en slåsskamp? Beina til mannen er tynne i forhold til overkroppen og føttene er redusert til klumper som mer eller mindre glir over i en gjengivelse av bakken. Hele figuren ser ut til å være bygget opp av klatter og biter. Her er ingen naturalisme, men en abstrahert figurativ framstilling.

I Norsk Kunstnerleksikon er Kjølsruds arbeidsmetode beskrevet med ord som grov, knadd, tilsynelatende uferdig overflate. Og vi skjønner hva som menes når vi har Gatescene  for øye. Dermed har vi beskrevet hva øyet ser. Og vi kan straks slå fast at noe portrett i tradisjonell forstand er dette ikke. Hva er det da? Hvis vi sammenligner med andre av Kjølsruds skulpturer, også portrettbystene, så støter vi på det samme, en grov og knadd overflatebehandling. Han har ikke primært vært ute etter den portrettlikheten vi vanligvis ser etter i slike arbeider. Så er det kanskje ikke en bestemt person som er framstilt, men en typeframstilling? Vi holder oss til Norsk Kunstnerleksikon litt til: ”Hans grove, knadde, tilsynelatende uferdige form- og overflatebehandling gir flere av hans skulpturer en tragisk og tidstypisk dimensjon”.

Else-Brit Kroneberg