Fra barnsben av var Thorolf Holmboe (1866 – 1935) tiltrukket av havet. Han ble født i Vefsn i Nordland og bodde her og på Alstahaug de første årene av sitt liv.  Siden flyttet familien til Tromsø. Interessen for billedkunst var med ham allerede fra barndommen. Hans far, Othar Ervigius Holmboe, var stifter av Tromsø kunstforening. Faren var en ivrig pådriver for at sønnen skulle bli kunstner. Thorolf gikk i lære hos Carl W. B. Barth og senere hos Hans Gude.

Thorolf Holmboes malerier fra 1890-årene tilhører nyromantikken. Nyromantikkens naturskildringer  beskrives gjerne ofte som en type sår ensomhet, lengsel og følelsesfylde. Vi kan gjerne si at kunsten i dette henseende uttrykte tidens naturoppfatning.

Kunstnerne søkte ikke lenger naturalismens dagklare lys og den nøkterne landskapsgjengivelsen. Nå var det naturens stemningspotensial som var målet for kunstnernes blikk – den ubestemte stemningen som naturen fylte en med i skumringstiden og i måneskinnet om natten. Flere av nyromantikkens kunstnere foretrakk disse tidspunktene for sine landskapsskildringer. Mange av dem forsynte også landskapet med ekstra stemningsforsterkende elementer.

I Thorolf Holmboes malerier i 1890-årene er motivene ofte sett i halvmørke, i den stemningsladede skumringstimen. Derfor skiller dette bildet seg noe ut ved sitt dagsklare lys. Hans stemningsfylte landskaper er i slekt med Knut Hamsuns litterære skildringer, også han en nordnorsk kunstner som brukte sitt hjemlige landskap for å gi uttrykk for menneskelige følelser og sjelstilstander. Om dette bildet kunne vi sagt at båten på det store hav tematiserer menneskets tilhørighet med naturen, samtidig som det viser menneskets ensomhet i møte med det veldige skaperverk.