Tekst av kurator Frida Forsgren

FEMINISME / HUSMORHELVETE

Til forskjell fra flesteparten av sine mannlige kolleger på 1940 og 50-tallet henter Else Hagen mange av motivene sine fra hjemmet, og fra relasjoner mellom mennesker.

I hjemmelivet og i barneverdenen finner hun tydelig inspirasjon til å lage uttrykksfulle verk hvor hun kan eksperimentere med romvirkninger, farger og flater. I motiv som Paradiset og Tinnsoldater viser hun blikk inn barnelivet, og i motiv som Før stevnemøtet, Jomfruen og Pike i interiør viser hun den unge kvinnen i ulike stadier. Både sårbar og usikker, men også flørtende og klar for livet.

Else Hagen. Pike i interiør, uten dato. AKO Kunststiftelse/Tangen-samlingen. Copyright Else Hagen/BONO 2021

Men det er langt ifra bare det idylliserte familielivet hun behandler i maleriene sine. De første tiårene etter annen verdenskrig blir kalt husmor-perioden i norsk historie. I noen tiår hadde godt over halvparten av alle voksne kvinner hjemmet som sin eneste og viktigste arbeidsplass. Kvinner, som Else Hagen, var alene om husarbeid og barneomsorg og barnehagene var få, og uoppnåelige for en vanlig familie.

Hagen forteller tydelig i et intervju  fra 1979 om hvor vanskelig det var å kombinere morsrollen med kunstnerrollen i en tid uten barnehage og andre offentlige tilbud. Hun sier at «selve dobbeltjobben kunne man nok alltid greie, men etter hvert ble det den ledige tiden jeg sloss for å frigjøre, den skapende ledige tiden. I den tiden med tomrom omkring – da var det jo ting ble til. Men i den store sekken med utilstrekkelighet og dårlig samvittighet, der leter man forgjeves etter denne dyrebare ledige tiden.»

Frustrasjonen ved familielivet kan man for eksempel se i Familien (1950) der vi ser en sint og frustrert mamma med puppen hengende blottet over et illsint, skrikende spebarn. Jenta ved siden av ser spak og forsagt ut, og kvinneskikkelsen bak ser smilende og nedlatende på kvinnen som har fått nok. En lignende type frustrasjon og aggresjon ser  i Autoritet fra 1950. Her står en sint og trassig guttunge i grepet til sin sinte mor. Vinduet på siden av menneskene er åpent og nattehimmelen lyser, men inne i rommet hersker det uro og intensitet. Hagen får dette frem ved sin ekspressive måte å bruke fargene på, ved å  skape en effektiv kontrast mellom det rolig blå og det urolige, kaotiske hjemmet. Dette er en mamma som er i ferd med «å sprekke».

Else Hagen. Autoritet, 1950. AKO Kunststiftelse/Tangen-samlingen. Copyright Else Hagen / BONO 2021

DANS / MALERI

En viktig impuls for Else Hagen var modernistisk dans. Hun var opptatt av den fysiske kroppen og dens bevegelse i tid og rom.

Hagen hadde lest musikkteori, og danset karakterdans hos danserne Gerd Kjølaas og Elsa Lindenberg:

«Også danset jeg. Kroppen er et av de fineste uttrykksmidlene som fins. Hadde jeg så sant eid mulighetene, ville jeg blitt danserinne. I noen år var jeg elev av Gerd Kjølaas , – og nå har jeg forresten tatt dansen opp igjen – hos Elsa Lindenberg. Moderne karakterdans interesserer meg særlig, også fordi den gir en rekke verdifulle impulser til malingen.»

Hun sier selv at hun studerte dans for «å kunne overføre sin viten om rytme og bevegelse til sin egen kunstart».

Else Hagen, u.d. Foto: privat

Den ene danselæreren til Else Hagen, Gerd Kjølaas, regnes  den moderne dansens pioner i Norge. Dansen hennes var utviklet i nær kontakt med modernistiske internasjonale dansere  som Rudolf von  Laban og Kurt Jooss.

Rudolf von Laban hadde utviklet sin egen teori om moderne dans. I 1928 publiserte han Kinetographie Laban, en praktisk metode for å registrere alle menneskelige bevegelser, kjent som Labanotasjon. Den Labanske choreutikken eller romlæren bygger på menneskekroppens forhold til rommet, og euceuentikken, eller uttrykkslæren, som studerer hvordan danseren skal ta herredømmet over de ekspressive og dynamiske uttrykksmidlene.

Kjølaas var sterkt inspirert av disse teoriene når hun etablerte modernistisk dans som en egen disiplin i Norge med Ny norsk ballett i 1948. Hennes danseteknikk fridans besto av ekspresjonistiske moderne dansebevegelser kombinert med tradisjonell danseteknikk. I sitatet over sier Else Hagen at hun arbeidet med «et slags symbolspråk bygget inn i en streng billedkomposisjon.» «Linjen var en hjelp til å si noe om usikkerhet, aggresjon eller ro».

På samme måte som Rudolf von Laban kartla de menneskelige følelsene og bevegelsene i et vitenskapelig system, tenkte Else Hagen at linjene i maleriet kunne uttrykke følelser som usikkerhet, aggresjon eller ro. I maleriet Danserinnen Gerd Kjølaas ser vi hvordan Else Hagen konkret studerer og og overfører danserens moderne og ekspressive gester til maleriet.

Denne måten å tenke tette sammenhenger mellom kunstarter på var sterkt gjeldende i modernismen. Lyrikk, musikk, bevegelse, gester, film, performance og arkitektur var tenkt på som lignende uttrykk som forsterket og utfylte hverandre.

Else Hagen. Venninner, uten dato. AKO Kunststiftelse/Tangen-samlingen. Copyright Else Hagen /BONO 2021

Dans og bevegelse var også viktige for forfattere som Virginia Woolf, E. M. Forster, Rupert Brooke, T. S. Elliot, Aldous Huxley og Rebecca West. De så på moderne dans som «en måte å tenke omkring sin praksis på.»[2] At det også var direkte samarbeid mellom dans og billedkunst ser vi også flere eksempler på: danseren Leonide Massine samarbeidet med Cocteau, Picasso og Satie i oppsetningen Parade (1917) og Fernand Léger lagde kostymene til Ballets Suédois Skating Ring koreografert av Jean Börlin i 1922.[3] Else Hagen kobler seg altså på estetiske idealer i internasjonal modernisme når hun undersøker hvordan dans og bevegelse kan «oversette» billedflaten  til rytmiske fargefelt og linjer. Hun sa at hun «oppdaget at det først og fremst er med hodet en kunstner arbeider» og lot denne logiske oppbygningen prege måten hun forholdt  seg til lerretet på. Vi ser at denne logiske og formale måten å tenke omkring billedrommet på er i tråd med tendenser i internasjonal modernisme. Det er også et viktig skritt på veien mot å løsrive fargene og linjene fra motivet, slik det konstruktive og abstrakte maleriet har som mål å gjøre.

[1] Kari Skjønsberg, Hvor var kvinnene? Elleve kvinner forteller om 1945-1960; Gyldendal Norsk Forlag 1979, s. 43.

[2]Dance offered modernist writers “a way of thinking about their practice”. Carrie J. Preston, ed., Modernist Cultures, Edinburgh: Edinburgh UP, 2014, s. 11.

[3]Felicia M. McCarren, Dancing Machines: Choreographies of the Age of Mechanical Reproduction