I forbindelse med Lise Schønberg utstilling Hummer og kanari! på Sørlandets Kunstmuseum har kurator Else-Brit Kroneberg gjennomført en samtale med kunstneren. Samtalen fant sted i Schønbergs hjem på Galgebergtangen 10. august 2017.
Du er opprinnelig utdannet gullsmed. Kan du fortelle litt om bakgrunnen din, og hvordan du ble interessert i smykker?
Interessen for smykker startet tidlig. Jeg hadde en far, Lars Wroldsen, som var gullsmed. Han drev butikk og verksted i Frøylandsgården i Markensgate her i Kristiansand. Jeg husker fra jeg var liten at han hadde en ansatt som reparerte smykker ved et stort bord nede i kjelleren. Faren min hadde mye verktøy, og jeg var jo faktisk bare ti–elleve år da jeg begynte å eksperimentere med verktøy der nede. Der fant jeg kobberplater, og så begynte jeg å bøye til ringer. Jeg husker jeg syntes det var veldig gøy, og at jeg tenkte at “Dette – det må jeg bare prøve utˮ!
Senere begynte du på gullsmedlinja på Oslo Yrkesskole?
Ja, jeg begynte på gullsmedlinja i 1964, 19 år gammel. I løpet av de første ukene lærte vi det grunnleggende – å lodde, file og slipe. Da lagde alle det samme, vi var totalt ti stykker i klassen. Etter den grunnleggende delen, kunne vi mer eller mindre lage hva vi ville. Jeg begynte å jobbe med ting jeg hadde lyst på, og arbeider som var en utfordring. Jeg lagde alt fra nåler til barnekrus og armbånd. Alle studentene fikk individuell opplæring. Noen laget blomstervase, noen tinnbolle, andre lagde nåler og noen ville ha en steinring. Så det var en utrolig kapasitet på den læreren! Ti elever som ville gjøre forskjellige ting! Det var også en gutt fra Setesdal der, som tok svenneprøven. Jeg satt i nærheten av ham, og dermed så slang jeg meg på og så på hva han gjorde. Og så prøvde jeg å gjøre det samme – det var læring i det også! Da lagde jeg en bolesølje blant annet, som vises i utstillingen.
Men utdanningen din sluttet ikke der?
Nei, etter at jeg var ferdig med Yrkesskolen i 1965, så måtte jeg komme meg i lære. Og det var vanskelig for jenter, da de nesten bare tok inn gutter. Min far drev jo butikk og kjøpte inn varer fra ulike produsenter, blant annet fra Emil Lytskjold i Bergen. Så når Lytskjold kom for å selge varer, så spurte faren min om de hadde en plass til meg på verkstedet sitt. “Jo, vi har detˮ, var svaret “Det er jo litt vanskelig for jenter da, men hun kan begynne uten betalingˮ. På verkstedet var det kun gutter, med unntak av meg og en annen jente.
Tiden hos Lytskjold var fantastisk! Vi lagde ringer for et annet firma, enstensringer og karmuseringsringer. I en karmuseringsring innfattes en større edelsten av en krans av mindre stener. Disse ringene var blant Lytskjolds spesialiteter. Alt hos Lytskjold var håndlaget, og bare gullarbeid, så jeg lærte masse. Lytskjold fikk inn bestillinger fra private kunder, og det arbeidet jeg også med. Det var etter tegninger, etter kundens ønske. Jeg designet også ting som kom inn i kolleksjonen, som han skulle selge videre til butikker.
I 1967 flyttet jeg til Oslo, sammen med kjæresten min Per. Da begynte jeg hos Iver Nilsen, og der fikk jeg betaling som lærling. Hos Iver Nilsen kom jeg inn i produksjonen, for jeg kunne jo mye allerede. Vi jobbet på akkord, og det var kjempegøy! Da fikk du 30 støpninger, “ta og fil de, og gjør de helt ferdig før de skal slipesˮ. Sånn er det, egentlig veldig kjedelig med allikevel ganske gøy. Så der satt jeg vel sammen med ti gutter og menn. Det var ingen andre jenter der.
Parallelt med at jeg var hos Iver Nilsen gikk jeg på Oslo lærlingeskole og tok den teoretiske delen av utdanningen. Der tegnet vi mye, og lærte blant annet perspektivtegning.
Du fikk også en utmerkelse når du avsluttet lærlingeskolen?
Jeg fikk Oslo Håndverkerforenings pris, fordi jeg hadde levert best resultat av samtlige elever på kullet. Jeg fikk et diplom og en bankbok med 50 kroner husker jeg. Vi ble avbildet i Dagbladet i forbindelse med overrekkelsen av prisen.
I 1968 avsluttet du læretiden hos Iver Nilsen med et svennestykke som ble omtalt i avisene som “utsøkt, med en vanskelighetsgrad langt over det normaleˮ. Du laget da en brosje i hvitt gull med diamanter, som du hadde skåret ut av ett stykke. Dette må ha vært en tidkrevende og nitid prosess. Hvilken betydning har godt håndverk for deg?
Jeg brukte tre uker på det svennestykket. Det ble gjengitt i 23 aviser, og jeg fikk tilsendt hele bunken med utklipp fra NTB. Til og med i en avis i Brooklyn i USA var svennestykket gjengitt.
Håndverket er jo det jeg har skåret mest på opp igjennom, så det er veldig viktig for meg. Det å kunne håndverket godt, gir meg flere muligheter, blant annet til å løse tekniske utfordringer. Jeg har alltid vært veldig glad i håndverket og i selve verktøyet, i det å jobbe med filing, sliping og alt sånn. Jeg synes det er deilig å holde på med. Jeg velger også alltid den vanskeligste løsningen, dersom det er den som gir det beste resultatet.
Så for meg har håndverket alltid vært sentralt. Noe annet som er viktig er bruk av materialer. Hva som passer sammen, og hvordan man løser koblingen av ulike elementer. Farger er viktig, og innholdet. Det er godt når arbeidet får et innhold, at det har noe å si og gi. Uttrykket er viktigere enn funksjonen.
Begynte du å jobbe for deg selv når du var ferdig med svennestykket?
Nei. Jeg fikk en datter som ble født i januar 1969, like etter at svennestykket var ferdig. Da hadde vi reist til Nordkapp, fordi Per skulle jobbe i sambandstjenesten på Nordkapplatået. Siw ble født på gamlehjemmet i Honningsvåg, for de hadde ikke sykehus der. Det var mørketid, og kun lyst mellom kl.11 og 11:30 i vintermånedene. Så da fikk vi oppleve det også.
Vi flyttet til Bergen sommeren 1969. Da hadde Per kommet inn på Handelshøyskolen og jeg fikk jobb hos Magnus Aase på verkstedet og i butikken hans.
Først da Per fikk jobb i Kristiansand i 1973 flyttet vi tilbake. Da begynte jeg å arbeide hos min far, for der hadde jeg tilgang til verksted. Her lagde jeg mine egne smykker, og i tillegg så reparerte jeg for butikken.
Det tok ikke mange år før du beveget deg bort fra tradisjonelt gullsmedarbeid. I Kristiansand fantes det et aktivt miljø, som arbeidet for en økt bevisstgjøring av kunsthåndverk som fag. Her var keramikeren Grete Nash og tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen viktige foregangskvinner. Kan du fortelle litt om ditt møte med dette miljøet?
Jeg og Grete Nash møttes under oppvasken på et soroptimist-møte. Det var der vi fant hverandre, og etter det var vi sammen nesten hele tiden.
Grete hadde vært med på å starte opp Norske Kunsthåndverkeres avdeling her på Agder. De var jo ikke så mange medlemmer, så hun spurte om jeg hadde lyst til å bli med på møtene de hadde ute på Myren gård. Etter en tid skulle de ha opptak av nye medlemmer. Jeg mener det var hos Else Marie dette foregikk. Da kom det også noen ned fra NK sentralt, som skulle være med å vurdere arbeider. Jeg ble tatt opp som medlem, og da var det liksom i gang. Det var veldig inspirerende å være en del av kunsthåndverkmiljøet. Jeg var dessuten den eneste i gruppa som holdt på med smykker og metall.
Deltok du på mange utstillinger?
Ja, vi hadde flere utstillinger på byens festning, Christiansholm, som har betydd mye for meg. Vi hadde utstillinger der man ble juryert inn. Jeg har jo alltid vært et konkurransemenneske, så da var det bare å sette i gang – det skulle jeg i hvertfall være med på! Sånn som jeg ser det var disse utstillingene med på å sette det hele i gang. Da fikk jeg en mulighet til å tenke helt nytt.
Jeg var aktiv i kunsthåndverkmiljøet, også i forhold til utstillingene på festningen. Vi hadde markeder der nede, og en sommer flyttet jeg hele verkstedet mitt med valser, slipemaskiner og det hele ned på festningen. Jeg husker at det var grus på golvet der, og når skoleklassene kom på besøk så støvet det forferdelig. Valsa begynte å ruste, så det var ikke akkurat optimale arbeidsforhold.
Men det var en veldig gøy tid, på tross av hardt arbeid og mange dugnadstimer. Vi fikk mye oppmerksomhet, både lokalt og nasjonalt, og god pressedekning var det også. Jeg hadde besøk blant annet av statsministeren og kirke- og undervisningsministeren – ja, det var helt utrolig!
Du etablerte også et eget verksted i Posebyen, i Kristiansand sentrum?
Jeg hadde i utgangspunktet verkstedet mitt i kjelleren hos pappa. Men så var vi en gjeng som jeg traff på møtene i foreningen som hadde lyst til å finne et eget sted. Det var Ingrid Moe, Grethe Iversen og Elsa Jørgensen. Vi fant et lokale i Skippergata som vi leide, og som ble Påsebyen kunsthåndverk. Der åpnet vi verksteder og utsalg for medlemmer høsten 1977. Da flyttet jeg det jeg hadde av utstyr og materialer til Posebyen. Jeg fikk også Kristiansand kommunes kunstnerstipend på 8000 kroner det året. Det var det som gjorde at jeg flytta, for da kjøpte jeg meg slipemaskin. Med tildelingen av stipendet ble jeg og akseptert i kunstmiljøet. I Posebyen dreiv jeg fortsatt og reparerte og smeltet om gull, i tillegg til at jeg begynte å lage smykker med spyfluer og pissemaur og liknende – det var noen av de første.
Smykket Kvadraturen lagde jeg også da. Jeg har alltid vært bypatriot. Ideen til utformingen av smykket fikk jeg fra et askebeger, eller en liten tallerken, som var reklame for Christianssands Glasmagasin. Her var rutenettet til Kvadraturen, Kristiansands bysentrum, gjengitt. Domkirkens plassering var gjort synlig ved hjelp av et kors. Med utgangspunkt i dette lagde jeg en modell som jeg støpte opp i 25 eksemplarer og nummererte, så det ble noe jeg kunne selge og lage levebrød av. Inntektene brukte jeg til å kjøpe inn nye materialer. Smykkene solgte jeg ganske fort, og det er kun selve modellen som vises på utstillingen.
I 1978 deltok du på Norske Kunsthåndverkeres årsmønstring på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Året etter holdt du din første separatutstilling i Christianssands Kunstforening. Kan du fortelle litt om disse utstillingene, og den tidlige produksjonen din?
På utstillingen i Trondheim viste jeg Libelle, Brems og Maur på forsteinet tre. Dette var arbeider jeg hadde laget på verkstedet i Posebyen.
Jeg var jo veldig opptatt av insekter i denne perioden, så det jobbet jeg mye med i forbindelse med utstillingene. Vi hadde et sted på fjellet, og sånne helikoptre, libeller, har alltid fascinert meg. Dermed var det jo en mengde andre insekter å ta av, så jeg kjørte på den linja. Jeg begynte også å bruke libellen som stempel da jeg var i Posebyen. “Libelleˮ betyr gullsmed på dansk. Jeg fikk stempelet laget i Trondheim, etter egen tegning.
I smykkene til utstillingen i kunstforeningen brukte jeg fossiler, blant annet av trilobitter. Trilobitter er jo også dyr, bare at de er forsteinet. I tillegg brukte jeg andre typer steiner, både norsk naturstein og mer tradisjonelle smykkesteiner. Steinene jeg tok i bruk ble til edderkopper, spyfluer og den type ting. Jeg loddet bein og øyne på fatninger til steinene jeg brukte, som dermed ble til insekter. Jeg likte det friske uttrykket!
Jeg jobbet med det å bli sett, så til utstillingen i kunstforeningen lagde jeg et klysterapparat. Jeg hadde en venninne som i forbindelse med selskaper alltid sa, “Ja, nå tar vi kaffe og klyster på altanenˮ. Og dermed lagde jeg likegodt et klysterapparat i sølv, med en rektumsonde av sykkelslange med ventil i sølv. Det hele ble festet til en jernplate, slik at det kunne monteres på veggen. Det lå nokså nærme originalen kan du si! Det ble kjøpt inn av en lege som skulle ha det på kontoret sitt. Jeg lagde tre slike forskjellige veggobjekter i sølv. Litt for at det skulle være noe “billedkunstˮ, siden det var i kunstforeningen utstillingen ble holdt. Det var en pågående momsdebatt på den tiden, og om kunsten hang på veggen ble den ikke momsbelagt. Noe vi kunsthåndverkere selvsagt syntes var urettferdig!
Jeg viste også samarbeidprosjekter med Hans Christian Rød, som tok utgangspunkt i hans tegninger. Han risset motiver inn i voksplater til støp, og så lagde jeg smykker ut av støpen. Jeg likte de morsomme motivene i tegningene hans. Samtidig er disse smykkene et møte mellom smykkekunst og tradisjonell “billedkunst”.
Du jobbet primært med sølv. Hva skjedde med gullet?
Jeg hadde jo jobbet mye med gull opp igjennom læretiden, og det var jo noe smått pell! Det var liksom ikke noe fart i det hele tatt – du kunne ikke slå deg løs med det og uttrykke deg fritt. Jeg synes sølv er mye friskere enn gull, og sølv er også lettere å jobbe med. Dessuten gir det mer å arbeide med spennende overflater på sølv. Jeg eksperimenterte mye både med sølv, gull og emalje på overflatene i smykkene mine.
Allerede fra starten eksperimenterer du med utradisjonelle materialer og uttrykk. Denne tendensen videreutvikles på 1980-tallet. Da reiste familien på fire til Ghana, hvor du etablerte eget verksted i Accra (1981–84). Hvilken betydning fikk oppholdet i Afrika for produksjonen din?
Afrika – det var en ny epoke og veldig inspirerende. Alle fargene, markedene og folkelivet som møtte oss gav jo helt nye muligheter. Og alle beadsene som jeg ikke kjente til fra før.
Når vi skulle ned dit fikk jeg fortalt at i dette landet, her er det jo ingenting å få kjøpt! Men jeg skal si at etter å ha bodd der et halvt år så var det jeg som viste rundt nordmennene som bodde der fra før! Jeg var alltid på materialjakt der nede. Sikkert over en tredjedel av arbeidstiden min gikk med til det.
Du nevnte dette med beads. Hva er egentlig beads, og hvilken historie knytter de seg til?
Beads kan lages av glass, keramikk eller porselen som blandes med metalloksyder. Beadsmassen blir formet rundt en trepinne, som danner et hull i beadsen etter brenning. Beads er et helt fag i seg selv.
Jeg begynte med beads nokså tidlig. Jeg ble bare så fascinert da jeg så bord fulle av glassperler i alle mulige farger på markedene. Så fant jeg etter hvert en bok som fortalte om hvor beadsene kom fra, og hvordan de var brukt som betalingsmidler for slaver, kaffe, gull og mange andre forskjellige handelsvarer. Noen er over tusen år gamle, man har funnet de samme perlene under Nidarosdomen i Trondheim under arbeidene der, som de jeg kjøpte i Ghana. Mange av beadsene ble laget i Holland, Italia og Kina, og herfra gikk handelen med perlene.
Etterhvert fikk jeg erfaring med å skille gamle beads fra nye – det avspeiles også i stor grad av prisen. Når jeg skulle kjøpe beads gikk jeg til de små barna som løp rundt på markedene og spurte om de kunne vise meg hvor jeg kunne få kjøpt perler. Og da havnet jeg på sånne steder, der det ikke var noen hvite i det hele tatt, på voodoo-markeder og hjem til folk privat. Ofte var det noen i familien som hadde beads de ville selge. Jeg hadde jo aldri turt det i dag! Men det skal sies at jeg følte meg veldig trygg når jeg var i Ghana. Jeg gikk ikke pent kledd, og jeg hadde aldri noe av verdi på meg. Jeg syntes også at ghaneserne var veldig skjønne, smilende og på godt humør, og de hadde alltid god tid.
Du gikk på voodoo-markeder. Ble du også inspirert av voodoo-religionen i Ghana?
Jeg gikk på voodoo-markedene på jakt etter materialer. Det kunne være ben fra dyr og fisk, kranier, tenner, klør og fjær. Jeg var ikke så opptatt av hvilken funksjon disse materialene hadde opprinnelig. Jeg så nok litt egoistisk på det, og tenkte mest på hva som passet til smykker. Det var formen, uttrykket, fargene og rariteten som fascinerte og fikk betydning for meg.
Hva med gull? Ghana har jo en av verdens rikeste gullforekomster?
Gullsmedene i Ghana lagde mye tro, håp og kjærlighet, gullenker og symboler – sånne ting som vi hadde i Europa. For det syntes de var stas. Men ute blant folk derimot, på festivaler og i begravelser for eksempel, så fikk jeg inspirasjon. Der så du hva høvdingene og lokalbefolkningen hadde på seg – det synes jeg var spennende. Det var mye beads.
Gullgruvevirksomheten interesserte meg også. Vi ble invitert til en gullgruve i Ashanti, som lå et par timer fra kysten oppover i landet. Der fikk vi anledning til å være med ned i en gullgruve, som lå 1600 meter under bakken. Det var 40 grader og veldig varmt, og vi måtte ha på oss kjeledresser, hjelmer og raggsokker oppi noen svære innlånte sko. Barna våre var jo fremdeles små, så de måtte ha fire par raggsokker hver oppe i støvlene for å fylle de ut! Vi hadde med oss ansatte, og heisen vi kom inn i tok oss rett ned i gruven. Da besvimte jeg! Heldigvis kom jeg meg igjen for heisen kjørte ganske fort, så da fikk vi frisk luft. Så kom vi ned i gruva, og det var helt fantastisk å oppleve.
Ti–elleve år tidligere fant de gull i åpne gullårer i fjellet. Nå tok de derimot ut malm som ble fraktet i små vogner og deretter heist ut. Vi så hele produksjonen der gullet ble vasket ut, smeltet og støpt til svære gullbarrer. Det var en konkurranse der om at den som klarte å løfte en barre, skulle få den med seg hjem. Men det var det ingen som klarte!
Jeg lagde også et smykke inspirert av turen i gruva, et halssmykke med en liten fraktevogn på skinner. Jeg hadde fått noen “nuggetsˮ (steiner med gull i) med meg fra den tiden da gullet lå i åpne årer, og en av disse brukte jeg i smykket som fikk tittelen Ashanti.
I 1984 holdt du en stor separatutstilling på Kunstnerforbundet i Oslo som på mange måter oppsummerte oppholdet i Afrika. Hvor lenge arbeidet du frem mot denne utstillingen, og hvilken betydning hadde den for deg?
Da vi dro til Ghana hadde jeg som siktemål at jeg skulle jobbe mot en større utstilling når jeg kom tilbake til Norge. Jeg søkte om utstillingsplass i Kunstnerforbundet, , og jeg mener den ble bekreftet allerede i 1982. Så da jobbet jeg målrettet med produksjon av smykker til utstillingen, mens jeg var i Ghana.
I Kunstnerforbundet handlet alt om Ghana, både materialene og innholdet. Flere av smykkene hadde titler som beskrev noen av forholdene der nede, som Ghaneser på flukt, Tørketid og Masai. Jeg lagde også et smykke som viste tradisjonelle jordhytter, der man kunne åpne en liten “vinduslukeˮ, og så kunne man se en ghaneser på innsiden. Dette smykket ble solgt til England. I enkelte av kjedene benyttet jeg en egen teknikk, som jeg hadde lært meg der nede. Dette var en intrikat teknikk der små hjerteformede ledd tres i hverandre slik at de danner et fyldig kjede – en tidkrevende prosess.
Utstillingen på Kunstnerforbundet hadde stor betydning fordi jeg der fikk en mulighet til å vise frem produksjonen min. Jeg solgte godt fra utstillingen, men det var også viktig at arbeidene mine ble sett og vurdert.
Fra midten av 1980-tallet finner det sted en økt “internasjonaliseringˮ av den norske smykkekunsten, og flere norske smykkekunstnere fikk vist sine arbeider utenlands. Hvor plasserer du deg selv i forhold til denne utviklingen?
Jeg har egentlig hele tiden hatt mye utstillingsvirksomhet utenfor Norge. Det startet allerede mens jeg var i Afrika. Jeg traff en hollandsk billedkunstner, Ankie Bijlsma, under oppholdet i Ghana og vi holdt en utstilling sammen i den nederlandske ambassaden der nede i 1983.
Etter at jeg var kommet hjem fra Ghana, stilte Ankie og jeg ut sammen på ny. Det var på Galeria Las Minas som lå midt i Madrid. Under oppholdet i Ghana hadde vi kontakter ved den spanske ambassaden, og det var gjennom ambassaden at vi fikk kontakt med de som drev galleriet. De hadde sett arbeidene mine i Ghana, og dermed fikk jeg invitasjon til å komme og stille ut. Vi inviterte også Grete Nash til å stille ut sammen med oss, for Grete og jeg samarbeidet mye på den tiden.
Så, i 1987, deltok jeg på en stor vandreutstilling som het Norwegian Jewellery. Utstillingen var et samarbeid mellom Norske Kunsthåndverkere, Utenriksdepartementet og Japan Jewellery Foundation, og var satt sammen av Heidi Sand. 19 norske smykkekunstnere deltok på utstillingen, som vandret til flere visningssteder både i Japan, England, Skottland og Tyskland. Den presenterte norsk smykkekunst som var nyskapende, både med tanke på form, materialvalg, størrelse og anvendelse, så det var selvsagt en anerkjennelse å bli valgt ut til å være med på den.
Jeg sendte også inn slides til en konkurranse i regi av International Art Horizons. De hadde lyst ut en juryert utstilling under tittelen “Leading International Art Competitionˮ, jeg mener det var en annonse i NK-nytt. Det var altså en kunstutstilling der utøvere innen forskjellige felt deltok. Til sammen ble 27 kunstnere av 4000 deltakere valgt ut, hvorav jeg var den eneste smykkekunstneren. Jeg ble antatt med flere arbeider, blant annet et halssmykke laget av blysnøre og krabbeklør innfattet i sølv, en ring i sølv med farget hummerskall og en ørering i naturfarget skjell, fiskeben, sølv og gull. Utstillingen ble vist på et galleri i SoHo i New York i 1990.
Etter dette har jeg fortsatt med å ha høy utstillingsaktivitet i utlandet.
Du nevnte at du og Grete Nash utviklet et tett samarbeid utover på 1980-tallet. Dere begynte å lage objekter sammen, og deltok på flere utstillinger i inn- og utland. Dette samarbeidet ble holdt ved like helt til Grete døde i 1999. Hvordan foregikk prosessen bak samarbeidsprosjektene?
Grete hadde jo en del katastrofer da! Det var jo egentlig der samarbeidet vårt begynte. Det første var et stort fat som hadde gått i fire. Der la jeg inn litt sølvtråd og noen små porselenshoder, slik at det skulle henge sammen igjen. Grete sa alltid “Ja, du vet når noe går i stykker, så blir det alltid til det bedre – ikke sant?ˮ
Ellers var det begre som knakk i to, noe som ble skakt, eller noe som trengte noe på toppen. Da kunne jeg for eksempel montere på ett insekt eller liknende på den siden, slik at det så ut som om det var derfor det ble skeivt. Noe ble også skåret over med vilje, fordi det trengte noe ekstra, eller det var noe vi ønsket å jobbe videre med.
Et eksempel er flaskene som Grete lagde, og som jeg utstyrte med korker eller dekor. Jeg kom med forslag som hun godkjente. Så vi samarbeidet om objekter like mye som vi lagde ting ut fra katastrofer, så der var det begge varianter. Jeg sagde for eksempel ut blondekanter i sølv som kunne festes på øser der Grete hadde jobbet med blondemønster i selve godset.
I denne perioden begynte du også å arbeide med fiskeben som materiale i smykkene dine. Bruken av fiskeben har også en morsom kobling til Grete Nash. Kan du fortelle om hvordan du begynte å bruke dette materialet?
Ideen til å bruke fiskeben i smykker kom i forbindelse med en middag Grete og jeg hadde ute på landstedet på Ramsøya. Vi spiste selvfisket torsk, og så satt vi igjen med beina på tallerkenen. Jeg tok kinnbeina til torsken, som minte meg om to vinger. Deretter la vi ett og ett ben utover duken, og plutselig var libellen der igjen.
Herfra kom ideen til smykket Rester av en torsk, som likner en libelle i formen. Dette var det første arbeidet der jeg brukte fiskebein, og det ble laget under oppholdet i Ghana. I tillegg til fiskebein, inneholder det afrikanske elementer, som beads og koraller. Til øyne brukte jeg bergkrystaller.
Jeg er jo vokst opp i fjæra og har fisket hele livet mitt – havet betyr alt. Da jeg var liten og mor og far skulle til byen på jobb, ble jeg plassert hos fiskeren rett over sundet. Alt som er av liv i havet og fisking – det betyr mye. Så det å bruke fiskeben i arbeidene mine har falt helt naturlig for meg. Jeg startet også tidlig med å bruke hummerskall, allerede i forbindelse med utstillingene på Christiansholm festning. Etterhvert gav jeg også litt mer “bængenˮ. Det var ikke nødvendig at materialet skulle være så hardt å tåle alt mulig. Hummerskall er jo mye hardere enn fiskebein, men etterhvert tenkte jeg at det ikke var nødvendig at smykket skulle være så solid. Det handlet mer om uttrykket, ikke alt ble laget for at det skulle være til bruk.
Det å jobbe med fiskebein og hummerskall gir mange muligheter for variasjon, også fordi det kan farges. Jeg farget mye tøy tidligere. En gang jeg skulle farge opp noe som jeg ikke var så fornøyd med, heiv jeg inn noen fiskebein og noen forskjellige greier og så tok det jo farge veldig fint da. Jeg begynte nok med å farge forskjellige materialer jeg brukte i smykkene allerede i Ghana, der farget jeg for eksempel bein.
Tang er også et materiale fra havet som du har jobbet mye med. Kanskje først og fremst i objekter, men også i smykker. Hva er det med tanga du finner så fascinerende?
Den første tanga jeg tok i bruk fant jeg faktisk på “Kaktusˮ, som er en blomsterbutikk i Kristiansand. Den hadde blitt importert fra Afrika via Holland, og jeg betalte i dyre dommer for noen små biter. Senere fant jeg ut at den kunne plukkes fritt på strendene i Sør-Afrika! Dette er tang som kan bli opptil 15–20 meter lang.
Tang begynte jeg først å bruke når vi flyttet til Strandveien, i 1986. De første arbeidene jeg laget var til Dronning Sonja, som kom på besøk. Hun skulle innrede stedet på Mågerø, og fikk øye på noen tangarbeider jeg hadde gjort. Så da laget jeg noen Tangloppeteiner, som kunne benyttes som dekorasjon på bordet. Her brukte jeg tang og sølvtråd, og så skar jeg ut små tanglopper i sølv som jeg festet på tanga. I tillegg lagde jeg en rekke andre tangobjekter for henne.
Tanga er god å jobbe med, den er et veldig solid materiale og kan ikke knuse. Man kan også farge og forme den, samtidig som den gir mulighet til å komme litt opp i format. Jeg har laget flere objekter der jeg jobber med tang, som for eksempel skjeer, begre og turkopper. Da har jeg laget objekter ut fra det tangas form tilsier, men jeg har også jobbet med å forme tanga slik at den kan brukes til et spesielt formål. Sistnevnte er veldig tidkrevende. Man må begynne når den er helt fersk. Tanga krymper i løpet av tørkeprosessen og blir mindre og mindre, så da må du gjerne holde på et par år før den er ferdig til bruk. Jeg har for eksempel tangelementer jeg holder på å forme som jeg har hatt liggende i fem-seks år.
I 1996 viste du en hel utstilling tett forbundet med havet, sørlandskultur og det å reise. Fortell litt om bakgrunnen for utstillingen!
I 1995–96 hadde jeg en periode som jeg pendlet mellom verkstedet i Strandveien og Abidjan i Elfenbenskysten, der Per jobbet. Da jeg kjørte bil i Elfenbenskysten, hadde jeg alltid på en kassett med gamle sørlandsviser. Den hørte jeg veldig mye på – jeg ble nesten hjernevaska! Mange av smykkene jeg lagde etterpå fikk titler fra en av visene, Kåre Zakariassens Reinert med beine’. Disse arbeidene viste jeg i en utstilling på Kunstnersenteret i Kristiansand som også fikk tittelen sin fra visa, På en palmeøy i Stillehavet rodde vi i land.
Det var veldig gøy å la seg inspirere av Reinert med beine’, som handler om sjømenn fra Sørlandet som nesten blir ofre for kannibaler ute på en øy i Stillehavet. Smykkene hadde titler som De som kunne engelsk, Å kunne dele seg i beder som de ville og Som kjødd betrakta. De forteller på den måten en historie om sørlendinger, og møtet med andre kulturer.
Jeg kjøpte mange rariteter i Afrika, og brukte jo på mange måter materialene til “de villeˮ i arbeidene mine. Jeg hadde for eksempel med meg vesker laget av kokosnøttskall med glidelås fra Elfenbenskysten i forbindelse med utstillingen. Det var slike jeg hadde funnet på markedet der nede. Noen måtte jeg også hule ut og sy selv. Det var en himla jobb å hule dem ut, og deretter sy på glidelås!
Inspirasjon fra livet i havet kom også sterkt til uttrykk i utstillingen En annen verden, som du holdt sammen med den rumenske glasskunstneren Adriana Popescu på Sørlandets Kunstmuseum i 2000. Kan du fortelle litt om hvordan du møtte henne, og om samarbeidet deres som blant annet resulterte i denne utstillingen?
Utstillingen kom til på en spesiell måte. Jeg var på en museumstur i Danmark, sammen med kunstnere og ansatte ved Sørlandets Kunstmuseum og Kunstnersenteret. Da var vi blant annet innom glassmuseet i Ebeltoft. Da så jeg noe som inspirerte meg veldig, og det var en installasjon av en glasskunstner. Jeg sa til daværende direktør ved museet, Svein Thorud, at “Oi, det der var spennende! Det hadde vært gøy å stille ut med vedkommendeˮ. Jeg visste jo ikke om det var en kvinne eller en mann. Og så tenkte jeg ikke noe mere på det. Så gikk det et par måneder før Thorud tok kontakt, og ønsket å sende en forespørsel for å finne ut av om vedkommende var interessert. Museet inviterte Adriana til å komme opp for å se det nye museet, og for å besøke meg. Jeg dro ut på Kjevik for å hente henne. Hun bodde hos meg en uke, og det var fantastisk! Kjemien mellom oss stemte perfekt, og fra da av hadde vi ett år på å planlegge utstillingen på museet som ble vist året etter.
I den forbindelse fikk jeg et stipend fra fylket, og dro for disse pengene ned for å besøke Adriana. Jeg valgte da ut noen av hennes glassobjekter, som jeg kunne tenke meg å jobbe videre med. Disse tok jeg med meg hjem, og underveis i prosessen sendte vi hverandre fotografier i posten. Arbeidene våre passer godt sammen, både tematisk og formmessig, og i utstillingen viste vi både egne arbeider og samarbeidsprosjekter. Utstillingen skulle gi besøkende en følelse av å befinne seg under havet, og det fungerte veldig bra selv om Adriana selv aldri hadde hatt geografisk nærhet til sjøen.
I denne utstillingen viste du også lamper – hvordan kom du på den ideen?
Det var i Zimbabwe at starten på disse lampene kom. Der nede kjøpte jeg en lysestake på et av markedene, som hadde en spesiell form i bunnen. Da jeg kom tilbake til Norge tok jeg den med meg til et bilverksted oppe på Dalane, der de hugger opp biler. Jeg spurte dem hva den delen under var. Jeg trodde kanskje det var en del til en moped. “Nei, det der får du ikke herˮ var svaret. “Da må du gå til de som selger kjøleskapˮ. Jeg tok da kontakt med Elektroservice, og der hadde de en garasje som var full av kompressorer fra gamle kjøleskap som skulle hives. Og dermed så kunne jeg bare velge hvor mange jeg ville ha. Jeg tok dem med til en sveiser som hjalp til med å få av topplokket, og så begynte jeg å lage lamper av det med ulike materialer på toppen. Der har jeg blant annet brukt ballongfisk, en stor sjøstjerne og strutseegg!
Emaljering er en teknikk som har lange tradisjoner her i Norge, og som synes å ha blitt mer og mer viktig for deg. Kan du fortelle litt om hva emalje er, hvordan og hvorfor du jobber med det?
Emalje består av glass som knuses til pulverform og tilsettes metalloksyder som gir emaljen farge. Dette blandes med kalk så det skal holde seg. Når det skal brukes vaskes kalken ut, og pulveret blandes med vann. Jeg har alltid likt å emaljere, det er en mediterende følelse og gir deilige farger på sølvet. Det finnes uendelig mange muligheter, og man kan jobbe med ulike mønstre og forskjellige overflater.
Jeg gikk bare i gang med emaljering på egenhånd. I begynnelsen eksperimenterte jeg mye. Jeg strødde emaljepulver på sølvet og smeltet det, som for eksempel i Libelle. Emaljeovn kjøpte jeg meg først da vi flyttet til Strandveien, og noen av de første arbeidene jeg laget var ringer. Jeg hadde sett noen massive ringer i stein, som jeg tenkte at jeg kunne lage i sølv. Jeg kappet noen rør, og laget til formen på verkstedet. Denne konte jeg ned og så la jeg på emaljen, sammen med vann. Den må legges på med en liten spade. På utstillingen Ringvirkninger i Kunstnerforbundet i 1995 viste jeg en installasjon med 88 slike emaljerte ringer.
På begynnelsen av 2000-tallet deltok du på flere utstillinger i Japan, der du viste emaljearbeider, blant annet på den store mønstringen Norwegian Contemporary Jewellery i Itama i 2003?
Ja, det stemmer. Utstillingen var satt sammen av Ingjerd Hanevold, og er visstnok den mest omfattende mønstring av norske samtidssmykker noen gang. Det var 30 deltakende smykkekunstnere, og etter visningen i Itama gikk utstillingen videre til Tokyo. Det var Alida Røiseland og jeg som deltok fra Sørlandet. På utstillingen viste jeg blant annet værmeldingsringene. Dette er sølvringer med emalje som forestiller blå himmel med skyer i ulike varianter.
Året før hadde jeg også fått en pris i forbindelse med en emaljekunstkonkurranse i Tokyo. Prisen fikk jeg for et emaljert anheng, Crab no. 3, der jeg hadde kombinert sølv og emalje med utradisjonelle materialer som perler og krabbeklør.
Dine værmeldingssmykker er eksempler på arbeider der du jobber mye med emalje. Flere av disse smykkene ble vist i en utstilling på Flow Gallery i London i 2005. Kan du fortelle litt om disse smykkene og utstillingen?
For det første er jo værmeldinger ganske interessant sånn rent innholdsmessig, for det handler jo egentlig om sinnsstemninger det der. Været, som livet, går jo fra delvis skyet til pent vær, delvis skyet til oppholdsvær og så har du det verste som er “Raining Cats and Dogsˮ. I forhold til værmeldingssmykkene er emaljeringsarbeidet viktig, og i tillegg er kasselåsene på armbåndene teknisk utfordrende – og det liker jeg! Jeg har jo ikke noen mal jeg jobber ut ifra i forhold til låsene, det burde jeg sikkert ha hatt, så dermed blir alle forskjellige.
På utstillingen på Flow viste jeg både værmeldingsarmbånd, brosjer og ringer. Utstillingen kom til på bakgrunn av 100-årsjubileet for unionsoppløsningen i 1905. I brosjene benyttet jeg derfor gamle søljedeler fra 1700-tallet, som jeg hadde arvet av bestefaren min. Antakelig hadde han fått tak i disse på en auksjon, for det var en hel melkekartong med gamle deler som sannsynligvis engang har blitt kassert til smelt. Temaet tilsa at det var fint å kombinere nytt med eldre smykkedeler, noe som gav arbeidene preg av tid. Delene har jeg også brukt senere, blant annet i lysestakene mine.
På Flow Gallery hadde vi en veldig fin åpning med ambassadøren, BBC og i det hele tatt. Det var masse som skjedde, mye folk og en flott utstilling med alt i fra tekstil, til keramikk og smykker. Så, under frokosten neste dag, trodde jeg at jeg hadde hørt helt feil. Jeg fikk da beskjed om at alt av mitt var blitt stjålet – og det var jo helt forferdelig! Jeg hadde lagt ned så mye arbeid i armbåndene og brosjene at det var helt ille. Utstillingen skulle vandre videre til Irland, Skottland og Wales, så med en gang jeg kom hjem var det bare å sette i gang. Jeg måtte leie inn ekstra hjelp, for å lage smykkene på ny for neste visningssted. Men det var jo god reklame oppi det hele, siden tyveriet ble dekket på både tv og radio. Så jeg får bare se på det sånn, selv om det var kjedelig å lage de samme smykkene om igjen, både dyrt og mye jobb.
Jeg hadde også blitt utsatt for tyveri tidligere, det var med andre ord ikke først gangen! Blant annet ble jeg utsatt for tyveri fra Påsebyen kunsthåndverk, da røyk alle arbeidene mine fra tiden på Yrkesskolen, bortsett fra bunadsarbeidene, som vises på utstillingen.
Du nevnte bruken av gamle søljedeler. Har Norges lange sølvsmedtradisjoner hatt noe betydning for arbeidene dine?
Jeg har vært veldig inspirert av gamle tradisjoner og eldre generasjoners gjenstander, for eksempel gamle kirkekalker, søljer og snusdåser. Jeg synes det er mye fint sølvarbeide i disse gamle objektene.
Jeg har også arvet en del sølvobjekter opp igjennom som jeg har satt stor pris på, og som jeg har blitt inspirert av.
I 2008 deltok du på den prestisjetunge kunsthåndverksmessen Collect, som ble vist på Victoria and Albert Museum i London. Hva deltok du med?
Ja, det var gøy! Den innbydelsen der, den glemmer jeg aldri! Per og jeg var på vei i bil over fjellet til Bergen, og rett før en av de lange tunnelene oppe på Haukeli fikk jeg en telefon fra NK om jeg kunne tenke meg å være med på Collect. Det hørtes jo kjempespennende ut!
Jeg viste blant annet armbånd og ringer på den utstillingen. Det ene armbåndet har et lite sauehode i emalje. Dette er skjult, og du må dra ned en klaff for at hodet skal komme til syne. I dette arbeidet bruker jeg også sauepels Jeg viste også armbåndet Bright Side of Life, med skyer og forglemmegei. Det er laget i sølv og emalje, og er en del av serien med værmeldingssmykker.
Helt fra starten av din produksjon har du brukt mye funnet materiale i arbeidene dine. Du benytter gjenstander som opprinnelig har hatt en annen funksjon og setter dem inn i nye sammenhenger, som for eksempel sauepelsen. I 2003 bruker du for første gang også plast som materiale i smykkene dine, i form av knallrøde frosker. Hva er det som avgjør at du velger å bruke et slikt ferdig objekt?
Jeg bruker det som inspirerer! Jeg fant de røde froskene inne hos en som lager såper. Der ble jeg heltent! Jeg fant frosker, libeller, fluer også videre. Det begynte vel egentlig med libellene, det fantes noen flotte der, så kom froskene og deretter spyfluer etterhvert. Alt i plast.
Jeg har alltid syntes at frosker er kule. De er fascinerende bløtdyr, de er vekselvarmere og så er de gode å holde i. Det er med andre ord formen og uttrykket som er avgjørende. Jeg begynte jo også å dele dem opp – jeg brukte hodet til noe, armene og bakparten til noe annet. I armbåndet Dykkerklubben er det bakparten til froskene som stikker opp.
I den forbindelse husker jeg en tur til Sørlandssenteret med et av barnebarna, det var litt seinere, og han hadde fått en fin dinosaur. Så hører jeg bare fra baksetet “Farmor, vil du love meg en ting, ikke kapp huet av denne!ˮ.
I forhold til gjenbruk har du de senere årene fått mye oppmerksomhet for dine lysestaker, satt sammen av diverse utradisjonelle materialer. Hvordan går du frem når du lager disse lysestakene?
Lysestakene tar lang tid å lage. Først må jeg finne ting som passer sammen. De skal kunne plasseres oppå hverandre, og fargene og materialene skal fungere ved siden av hverandre. De må også helst ha et innhold. Jeg legger ofte opp til flere lysestaker, og så blir det kanskje en til slutt som jeg holder på med veldig lenge.
Jeg lager fundamentet først, og sveiser dette på et sveiseverksted. Så begynner jeg derfra å stable og borre hull i porselensdelene og de andre gjenstandene lysestaken bygges opp av. Her har jeg brukt familiens egne antikviteter og pokaler. Om noe jeg finner i en skuff passer i en lysestake så går den til det altså! Jeg leter også litt på loppe- og antikvitetsmarkeder.
På Kunstbanken i Hamar viste jeg en bred presentasjon av lysestaker. Det var i 2008 på en utstilling som het Recycling, og som handlet om gjenbruk og resirkulering. Jeg er veldig god til å bruke det jeg har, så på den måten har disse arbeidene noe å gjøre med en bevissthet i forhold til hva man har tilgjengelig og bruk av ressurser. Objekter fra familien skaper jo også assosiasjoner og nostalgi til det som ligger bak oss i tid. Jeg kan bli fascinert av enkeltobjekters egen historie. Lysestakene har gjerne også i seg et overraskende element, eller et humoristisk aspekt.
Bestefaren din sa alltid at du burde bli avistegner, fordi du er så kjapp på situasjoner. Du har laget flere arbeider som relaterer seg til bestemte hendelser, der både humor og ironi er bakt inn. Noen er knyttet til miljø- og samfunnsutfordringer, andre til lokale hendelser og debatter. Hvordan går du frem i disse arbeidene?
Min bestefar ønsket seg alltid tegninger til jul. En nyttårsaften da vi skulle ha et svært selskap hadde han dekorert hele bordet bare med mine tegninger, så det var jo fantastisk! Han likte tegningene mine.
Jeg har alltid vært opptatt av samfunnet rundt meg. Det er nok primært hendelser knyttet til noe folk må ta stilling til, og gjøre noe med, som danner et utgangspunkt i disse arbeidene. Denne måten å lage kommenterende arbeider på har vært gjennomgående for meg hele tiden, helt fra debututstillingen i Christianssands Kunstforening.
Et eksempel er armbåndet Debatt II, da var det en lokal hendelse som inspirerte meg. Armbåndet tar utgangspunkt i en krangel der det oppstod en konflikt med en nabo som var byingeniør. Han hadde satt gjerdet sitt på feil sted – 80 cm inn på offentlig grunn, som grenset mot elven Otra. Det skapte stor irritasjon blant naboene, og konflikten havnet til og med i avisen. Det hele endte med at gjerdet måtte flyttes. I armbåndet har jeg gjengitt elementer fra hendelsen. Jeg laget muren i plast og gjerdet i sølv med en liten port. Blå glassperler viser til elven som renner forbi på utsiden, med hoppende laks i sølv.
Utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum har fått tittelen Hummer og Kanari! – en tittel som er ganske beskrivende for spennvidden i kunstnerskapet ditt, din oppfinnsomme bruk av ulike materialer, og din uhøytidelige tilnærming til klassisk tradisjon. Allerede i starten av karrieren din laget du et arbeide som bar samme tittel?
Det stemmer. Jeg hadde lyst til å lage en snusdåse, og fikk da ideen om at jeg kunne bruke hummer. Klørne til hummeren kan jo fint fungere som en beholder. Rent teknisk er en dåse som kan åpnes og lukkes ganske vanskelig å få til! Det er spesielt hummerformen som er utfordrende, for den er jo ikke akkurat rund og symmetrisk.
Jeg lagde flere slike snusdåser, blant annet en med tittelen Hummer og kanari. Denne ble vist på NKs årsmønstring i 1981. Hummerkloen fikk lokk av sølv, og ble pyntet blant annet med perler og fjær fra kanarifugl. Det var bare det at jeg ikke hadde noen kanarifugl, så jeg måtte male noen rypefjær gule! Men det er nok rett at man allerede tidlig kan se elementer som har betydd mye for meg gjennom hele kunstnerskapet – både godt håndverk, materialbruk og farger. Og ikke minst humor – humor er viktig for meg!