Pionér (fra fransk: «nybygger», av pion, «fotsoldat») er et begrep som på norsk først og fremst brukes om en person, en gruppe eller et selskap som har vært nyskapende, banebrytende og først ute på et bestemt område.
Modernismens pionérer handler om modernismens virkelige pionérer: de kvinnelige kunstnerne som var banebrytende, nyskapende og først ute på sine områder, men som på grunn av mangel på likestilling ikke har blitt inkludert i den kunsthistoriske fortellingen.
Manglende likestilling og kjønnsrepresentasjon har blitt diskutert i kunstverdenen siden begynnelsen av 1970-tallet da kunstteoretikere og kunstnere som Linda Nochlin, Linda Mulvey og Judy Chicago begynte å stille spørsmål ved maktstrukturene som preget kunstfeltet. Linda Nochlin stilte seg spørsmålet om hvorfor det ikke fantes store kvinnelige kunstnere i artikkelen «Why have there been no great female artists?».
Linda Mulvey studerte Hollywood-filmer og poengterte hvordan kvinnene på filmene var skapt for å vekke begjær hos det mannlige blikket, «the male gaze». Hun observerte hvordan mannen var aktiv og handlende, mens kvinnen var passiv og underdanig. Og feministen Judy Chicago dekket et triangulært bord til 39 viktige kvinner fra historien i verket The Dinner Party (1974-1979) for å gi plass til de som til nå ikke hadde fått være med i kunstverdenen.
Også i Norge stilte man spørsmålstegn ved kvinnenes marginale plass i kunsten på 70-tallet. I en rapport for Unge Kunstneres Samfunn fra 1972 påpekte sosiologen Aina Helgesen at «kvinnelige kunstnere er tredobbelt undertrykte: som kvinne, som kunstner og som kvinnelige kunstnere.». Også kunstnere som Elisabeth Haarr og Britt Fuglevaag markerte kvinnesak med tydelige feministiske verk som Frustrasjonsteppe og Form II. Frustrasjonsteppe er vevd med hverdagsmaterialet plastikkposer og roper ut ordene: HUS MAT BARN RENT ALENE ALENE!, og veggteppet Form II former et stort, kvinnelig kjønnsorgan i tekstil som krever plass.
Elisabeth Haarr, Frustrasjonsteppe (Frustration Rug), 1982. Strings, diaper bags, grocery bags. Courtesy the artist and Kunsthall Stavanger. Photo: Erik Sæter Jørgensen.
Feminismen fra 1970-tallet til i dag
1970-tallet var preget av en feiring av kvinnefellesskapet, det essensielt kvinnelige, og et stort feministisk nybrottsarbeid der man introduserte kvinner inn i den mannsdominerte kanon. På 1980- og 1990-tallet derimot diskuterte man kjønn på en mindre aktivistisk og mer relativ måte. Man definerte ikke lengre klare motsetningspar mellom kvinne og mann, passiv og aktiv, natur og kultur, men begrepene var mer flytende og åpne for forhandling og diskusjon.
Den viktigste teoretikeren var Judith Butler som beskrev kjønn som en performativ handling, altså som en innlært rolle samfunnet hadde lært deg å fremføre, snarere enn noe man var biologisk og naturlig. Egne kvinneutstillinger, som hadde vært en viktig del av 1970-tallets aktivisme, ble nå sett på som reaksjonære fordi de opprettholdt kategorier som «mann» og «kvinne» og bidro til å forsterke forskjellene mellom kjønnene. Man mente at slike utstillinger ikke ville kunne bidra til likestilling, men kun forsterke ulikhet.
Fra ca. 2010 har vi igjen sett en stor oppblomstring av egne kvinneutstillinger, både nasjonalt og globalt. Vi er inne i det vi kaller fjerdebølgefeminismen som har en åpen og eklektisk tilnærming til kjønn, mangfold og identitet. Likestilling handler ikke lenger kun om kjønn. Sammen med sosiale kategorier som rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne, er kjønn en av faktorene som påvirker leve- og livsvilkår. Og sterke sosiale bevegelser som #metoo og #blacklivesmatter vitner om at mangfold, identitet, kjønn og klasse står sterkt på agendaen.
Vi er definitivt inne i en ny revisjonistisk fase der vi ser kritisk på hvilken kunst vi samler, hvem vi samler kunst av, og fremfor alt hvordan vi forteller historiene våre. Utstillingen Modernismens pionérer er et ledd i denne globale revisjonistiske bølgen. Sørlandets kunstmuseum ønsker å løfte frem modernismens virkelige pionerer; de som var nyskapende og banebrytende før den feministiske bølgen på 1970-tallet gav kvinnelige kunstnere kraft og samhold til å markere seg som de pionerene de faktisk var.