Av Frida Forsgren, kurator Sørlandets Kunstmuseum
Å se er et kraftig våpen. Å se er å vise styrke, å ha kontroll, og å øve innflytelse. Det å ikke få lov å se er å blindes, knebles, og å bli øvd innflytelse over. Og hvem som ser, hvordan man ser, og hva som blir sett er sterkt avhengig av kjønn, klasse, etnisitet og seksuell legning både hos den som ser og den som blir sett. Den britiske kritikeren John Berger har beskrevet dynamikken mellom det å se og det å bli sett på følgende måte i boka Ways of Seeing (1972):
Men act and women appear. From earlier childhood she has been taught and persuaded to survey herself continually…Her own sense of being in herself is supplanted by a sense of being appreciated as herself by another.
Berger observerer at kvinnen hele tiden tenker over og er bevisst på hvordan hun blir sett av den andre, av mannen.
Artemisa Gentileschi, Orazio Gentilesch. Judit og tjenestekvinnen med Holofernes’ hode, ca. 1608. CCBY/Nasjonalmuseet
I kunsthistorien var det tradisjonelt mannen som hadde kontrollen over blikket. Det var han som bestemte hva som skulle bli avbildet, og hvordan det skulle bli avbildet. Den mannlige kunstneren avbildet kvinnekroppen som en deilig form han kunne begjære, eller som en kropp han kunne kontrollere og eie. Kvinnene i historiske malerier ser ofte blygt ned, eller fromt ut i rommet. Hun er gjerne naken, eller lettkledd, hun spiller en rolle iscenesett for mannen. I tradisjonelle malerier ble kvinnene fremstilt som passive og som objekter for det vi kaller «mannens blikk», «the male gaze».
Det var den britiske filmforskeren Linda Mulvey som først brukte dette begrepet i artikkelen «Visual Pleasure and Narrative Cinema» (1975) der hun studerte Hollywood-filmer og observerte at mannen var den aktive helten, mens kvinnene var den passive. Hun var den mannen så på og begjærte. Hun hadde dermed ikke sitt eget handlingsrom, men ble tildelt en bi-rolle i filmen, så vel som i virkeligheten.
In a world ordered by sexual imbalance, pleasure in looking has been split between active/male and passive/female. The determining male gaze projects its phantasy on to the female form which is styled accordingly.
Ta kontroll over blikket
Feministisk kritikk og kunst har handlet om å snu det mannlige blikket. Og om å la kvinnene selv ta kontroll over sitt eget blikk, og ta kontroll over hvordan hun vil avbildet og dermed bli sett. Flere kunstnere har arbeidet aktivt med dette. En måte for kvinnelige kunstnere å ta kontroll over måten de ble avbildet var å male selv-portrett som en måte å gi uttrykk for sine indre liv. Selvportrettet var en måte å presentere seg for verden på den måten de selv ville bli fremstilt.
Kunstnere som Artemesia Gentileschi og Sofonisba Anguisola, Frida Kahlo og Claude Cahun har gitt sterke skildringer av hvordan det var å se seg selv som seg selv. Ikke gjennom mannens øyne. Men som kun seg selv. Kunstnere som Cindy Sherman og Sylvia Sleigh har også problematisert og utfordret det mannlige blikket direkte: Cindy Sherman ved å spille ut ulike klisjefylte og teatralske kvinneroller foran kameraet, og Sylvia Sleigh ved å male poserende – tydelig ubekvemme – nakne menn i The Turkish Bath (1973).
Sylvia Sleigh. At the Turkish Bath, 1973. Photograph ©2021 courtesy of The David and Alfred Smart Museum of Art,
The University of Chicago
Prosessen med å snu blikket skjer ikke kun innad i kunstverdenen.
I samfunnet har den pågående #MeToo bevegelsen representert en sterk påminnelse om at kvinner fremdeles blir objektifisert og ofte blir behandlet kun som en seksuell kropp. Menn catcaller, mansplainer, klår på dansegulvet, følger etter, stirrer ned i utringingen, og unnlater å ta kvinner seriøst i arbeidslivet. Kroppspresset er sterkt, og både jenter og gutter vokser opp i et samfunn med sterke rolleforventninger bestemt av kjønnet sitt.
Så prosessen med å skifte perspektiv fra en patriarkalsk virkelighet til en likestilt hverdag er fremdeles en tungrodd prosess vi alle må arbeide aktivt med. Hvordan blir du sett? Hvordan ser du på andre?