Rita Kernn-Larsen (NO 1904-1998). Skitse til The Green Mountain,u.d. AKO Kunststiftelse / Tangen-samlingen ©Rita Kernn-Larsen /BONO 2021
Modernismen er en kunst- og kulturhistorisk epoke som begynner ca. 1860 i Paris med de første fortolkningene av det moderne samfunnet.
Modernismens forfattere og kunstnere ønsket å gi stemme og form til mennesket i et samfunn som var økende komplekst, teknologisk, materialistisk, og der mennesket alene – uten Gud eller andre autoriteter – balte med angst og fremmedgjøring, men også med frigjøring og løsrivelse.
Perioden gir oss et svimlende spekter av nye kulturelle og politiske omveltninger; alt fra de store destruktive verdenskrigene, stemmerett for kvinner, rettigheter for arbeiderklassen, oppdagelsen av atomet, og utforskninger av det indre sjelslivet. Uten Gud eller andre autoriteter måtte mennesket finne noe annet å tro på og å orientere seg etter, og utforskningen av det indre sjelelivet gjorde at «jeg’et» menneskets kjerne ikke lenger var stabilt eller fast.
En økende teknologisering, urbanisering og materialisme førte til fremmedgjøring og rotløshet, en følelse av å ikke høre til i verden. Disse store sosiale, politiske og menneskelige omveltningene tolkes og igjenfortolkes kontinuerlig av kunstnerne i rekken av kunsthistoriske ismer som preger epoken. Og antallet -ismer forteller noe om intensiteten og endringsviljen i denne epoken: impresjonisme, post-impresjonisme, ekspresjonisme, symbolisme, konkretisme, suprematisme, fauvisme, futurisme, dadaisme, surrealisme og abstrakt ekspresjonisme for å nevne de mest fremtredende.
Modernismen representerer altså først og fremst et perspektivskifte bort fra den gamle og tradisjonelle måte å forstå verden på, til en mer kompleks og sammensatt fortelling. De estetiske uttrykkene er derfor preget av komplekse og sammensatte elementer: av bevegelse, dynamikk, kompleksitet, flyt, lyd, lys og intensitet.
Det å oppleve og å forstå maleriet som en prosess er et veldig sentralt trekk i modernismen, særlig i den abstrakte kunsten etter andre verdenskrig.
Den amerikanske danseren Merce Cunningham bruker begrepet «polyattentiveness» / «fler-oppmerksomhet» for å forklare hvordan kunsten ikke lenger har ett bestemt fokuspunkt, men sprer seg dynamisk til flere former, fargefelt og hendelser samtidig: «The logic of one event coming as responsive to another seems inadequate now. We look at and listen to several at once”.
Charlotte Wankel. Ved bryggen, 1930. AKO Kunststiftelse/Tangen-samlingen ©Charlotte Wankel/BONO 2021
Et annet sentralt trekk i modernismen er det tverr-estetiske. Kunstnerne er opptatt å fange det moderne livet – pulsen, lydene, bilene, maskinene, bombene, skrikene, luktene og stemningene. De vil at man skal kjenne det på kroppen og føle intensiteten i selve livet. «Kjenne på smaken av jern», som Charlotte Wankel uttrykte det; og ønsket å få frem i maleriene sine. Da holder det ofte ikke med ett kunstnerisk uttrykk, men sammensatte uttrykk og samarbeid på tvers av uttrykk. Derfor ser vi eksempler på at kunstnere uttrykker seg i flere medium, slik som Charlotte Wankel som malte puristiske komposisjoner, lagde geometriske tapeter, og bygde en funksjonalistisk villa.
Eller som Else Hagen som var opptatt av å uttrykke bevegelse i maleriet gjennom å fordype seg i studier av modernistisk dans. Grete Prytz Kittelsen samarbeidet med Gunnar S. Gundersen om fargesettingen til servisene i stål og emalje. Og Else Christie Kielland var for eksempel inspirert av komposisjonene til musikerne Fartein Valen og David Monrad Johansen, og tenkte at de samme estetiske prinsippene styrte musikk, geometri og maleri.
Else Hagen. Sittende akt, u.d. AKO Kunststiftelse/Tangen-samlingen.©Else Hagen /BONO 2021
Oda Krohg: en tidlig norsk modernist
Det første verket som møter publikum i utstillingen er Oda Krohgs Aftenposten (1887). Her ser vi flere av trekkene vi forbinder med modernismens kunst. Maleriet er lite og rektangulært utført i olje på lerret – det viser nærbilde av et barn med lubne armer som klipper ivrig i en avis. Det første vi kan legge merke til er at maleriet ikke har et bestemt teologisk, historisk eller didaktisk innhold, det er kort og godt en skildring av en hverdagsstemning. Oda Krohg «zoomer» inn på barnet for å formidle en stemning fra hverdagen sin. Hvordan gjør hun dette?
Det første vi kan se på er hvordan maleriet er utført. Det har en utpreget malerisk overflate, fargene svømmer inn i hverandre og lager deilige sanselige lag. Penselstrøkene er fulle av fart og bevegelse, og malingen danner ulike teksturer. Krohg er ikke opptatt av å skildre barnet nøyaktig og naturalistisk, men bruker malingen som et virkemiddel til å skape et levende spill på flaten. Legg også merke til hvordan Krohg konsentrerer fokus i et bestemt utsnitt, som om det var et snap-shot-bilde av en øyeblikkshendelse.
Hun er ikke opptatt av å vise hele barnet, hele avisen eller rommet det er i, men kun dette lille øyeblikksbildet her og nå.
Et annet brudd på den tradisjonelle måten å bygge opp et maleri på, er måten hele komposisjonen hviler i overflaten og forgrunnen. Maleriet er ikke delt inn i en klar forgrunn, midtgrunn eller bakgrunn men fremstår som «flatt». Krohg bryter dermed med den tradisjonelle komposisjonen der maleriet speilte virkeligheten «der ute» – i stedet understreker hun hvordan maleriet er en fysisk flate med materielle pigmenter.
Så hva forteller dette maleriet? Maleriet har ikke et fast budskap vi kan lese oss til eller tolke oss til, i stedet må vi finne meningen i maleriet ved å bruke oss selv aktivt. Vi må bruke vår egen fantasi, fargesans og dagsform til å gi maleriet mening. Et karakteristisk treff ved modernistisk kunst er nettopp at den strekker ut en hånd til betrakteren, og at den vil involvere oss som medskaper i handlingen. Det finnes ikke én sannhet, men et vell av mulige tolkninger. For verden er kompleks og det er umulig å fange den i ett bilde, eller én form.
Oda Krohgs maleri er figurativt, men en rekke modernistiske kunstverk er abstrakte og non-figurative. Og det er kanskje de abstrakte eller non-figurative verkene som skapte, og kanskje enda skaper, undring eller forvirring hos betrakteren?
Når vi ser disse verkene må vi i enda større grad bruke fantasi og innlevelse til å forstå det vi ser. Vi må aktivt sanse penselstrøk, former, bevegelse, lyder og farger. Verkene har ofte ikke ett klart fokuspunkt, men ulike pigmenter og former, strøk og bevegelser, fyller hele feltet – vi må vandre med blikket og ta det inn som en kontinuerlig bevegelse.